Verdensarven RørosRessursene og områdetElver og fossefall

Elver og fossefall

Kopperverksdrifta krevde mye vasskraft, både i gruver og smeltehytter for å drive vasshjul, blåsebelger og store hamrer.

Kirsti Jordet

I perioden da den gamle driftsmåten rådde, eide og drev Røros Kobberverk mange gruver og smeltehytter spredt vidt utover Røros-distriktet, Nord-Østerdal og i Holtålen. I tillegg ble Tydal smeltehytte leid i 4 år på 1820-tallet.

Kopperverket var heldig, for stort sett strakk vasskrafta til. Direkte uventet var ikke det, for gjennom området flyter Glåma, landets største elv, med alle sine sideelver. Og flest smeltehytter lå innen Glåmas nedslagsområde: Hovedhytta på Røros, småhyttene i Feragen, på Nyplassen og Nøra, i Galåen, på Tolga og Lovise hytte i Alvdal. Blant disse hyttene var det Tolga som fikk spesielle vansker med vasstilføringa. Elva Tolga er nærmest en bekk, og for å sikre nok vann hadde verket bygd en dam ved utløpet fra Tallsjøen. I 1759 røk denne dammen, og vannet flommet utover så sterkt at smeltehytta ble revet vekk.

Innafor Femundsvassdraget - med landet største samling av ferskt vann – hadde verket 2 smeltehytter, Femundshytta og Drevsjø. Et tredje anlegg, ved Gløtfossen, var planlagt og langt på vei bygd, men ble ikke fullført. Muligens hadde verket også tanker om ei hytte oppe ved Røa øst for Femund. Ruinen av et hus som kalles Smia og andre bygningsdeler ligger der i dag og setter fantasien i sving.

Ei av hyttene ved Femund hadde vansker med å få drivkraft nok. Det var Femundshytta der den vesle Butjønnbekken ikke alltid strakk til. Inne i Bufjellet ser en i dag rester av et par deminger som skulle sikre nok kraft. Men situasjonen opplevdes nok som utrygg, og var en av grunnene til at verket la planer for flytting av Femundshytta.

De tre siste hyttene, Tamlaget, Dragås og Eidet, lå ved Gaula, ei elv med sterk vannføring og noen kraftige fossefall.

Av alle de hyttene som er omtalt her, er det bare Drevsjø og Lovise som lå utenfor 1646-cirkumferensen. Ellers var det et hovedpoeng for verket å få bygd smeltehyttene der det var mest tilgang til skogsvirke. Derfor er det lett å skjønne at de to siste hyttene, Drevsjø og Lovise, ble anlagt langt sør og utenfor 1646-cirkumferensen. Verket syslet også med planer om å bygge ei hytte sør for Lovise, nemlig ved Storbekken på Glåmas vestside, like i nærheten av Jutulhogget. Dette går fram av et brev som hyttskriveren på Tolga, Irgens, skriver til verksdireksjonen i august 1806.


Kilder:
Ivar Sæter: ”Tolgen” (1908)
O. Andersen: ”Bygdebok for Engerdal”
K. Jordet:”Særtrekk ved kobberverksdrifta ca 1630-1890” (2003)
Bergebakken:”En gardhandel 1806” (Barkald) ”Fjell-folk” 1999


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.