Gårdsdrifta

 Bildet viser fasaden på Rasmusgården mot gårdsplassen i 1975. Foto: Sverre Ødegaard.
Bildet viser fasaden på Rasmusgården mot gårdsplassen i 1975. Foto: Sverre Ødegaard.
Byggemåten på bergplassen, med gårdsbruka tett etter hverandre langs gater, satte strenge fysiske rammer som var med på å forme både husa og gårdsdrifta.

Randi Borgos

De fleste hadde relativt lang avstand mellom gården og jorda som hørte til, noe som påvirket driftsmåten. Blant anna ble transporten av gjødsel og fôr mer krevende. Mye trasking ble det også under slåtten fordi gårdene hadde dyrkajorda si på forskjellige steder rundt byen. Like ens var byggemåten med på å begrense størrelsen på husa og gårdsromma. – De fleste hadde liten mulighet til å bygge på eller bygge om gården sin. Dette førte til at gårdsdrifta på bergstaden stort sett foregikk på samme måten så lenge det var husdyrbruk her.

Jordbruket på Røros var i stor grad et kvinnejordbruk. Det gjaldt både for gårdene på bergplassen og gårdene i bygdene rundt. Gruvearbeidere var borte på arbeid hele uka, så det ble ungene og kvinnfolka som fikk stelle dyra. De som hadde arbeidet sitt i smeltehytta var i ei anna stilling. Hyttekarene bodde på ’Sta’a’, og etter som arbeidet i smeltehytta gikk på skift, ble det mer tid å bruke på gårdsdrifta.

Verksarbeiderne hadde rett til en måneds permisjon om sommeren for gjøre unna slåtten og anna viktig gårdsarbeid. Mens det var fyhrmåneden, som det ble kalt, var drifta ved verket innstilt. Denne gamle rettigheten til fri for å ta seg av gårdsdrifta måtte verksarbeiderne slåss for flere ganger.

Ved St. Hans-tid flyttet folket på bergstaden til setrene sine. Seterdrifta var viktig for gårdsøkonomien og betydde dessuten svært mye for trivsel og helse både for folk og dyr.
De fleste bodde på setrene til rundt den 20. september. Da skulle alle buskapene være med på felles høstbeite på dyrkajorda rundt bergstaden. Ordninga ga gårdene lik mulighet til å utnytte det verdifulle graset som hadde vokst opp igjen etter slåtten. Høstbeitet varte ca.14 dager, og det skal ha vært mye liv og røre på bergstaden mens dette foregikk. Rundt 1920 var det slutt på hagabeite som felles ordning.

I den tida folk var på setrene, lå bergstaden nokså øde. Slik var det i grunnen til etter andre verdenskrig. Da var mange av gårdsbruka nedlagt og ei ny tid med turisttrafikk som næringsvei var i utvikling på Røros.


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.