Verdensarven RørosRøros kobberverkOrganisering og eierskap

Organisering og eierskap

Det var den tyske bergmannen Lorentz Lossius og bergskriver Peter Petersen, ved Kvikne Kobberverk, som i 1644 fikk mutingsbrev på en ertzgang i Rauhåmmåren ved Røros.

Astrid Nyhus

De skulle eie halvparten av skjerpet hver

Året etter, i 1645, fikk prosten i Meldal, Anders Olsen Bruse overdratt 1/3 av Lossius’ part. Prosten var svigerfar til Lossius, og var den som hadde gitt beskjed til Lossius om funnet i Rauhåmmåren. Peter Petersen avsto seinere sin halvpart til sognepresten på Tynset, Hans Lauritzen. Dermed var Lorentz Lossius, Anders Olsen Bruse og Hans Lauritzen eiere av Freyes Glück, som den første gruva ble kalt.

Drifta i Rauhåmmåren ga ikke de forventede resultatene, og drifta ble oppgitt etter noen måneder. De tre eierne fikk deretter mutingsbrev på en forekomst i Storvola. Etter tradisjonen skal dette funnet være gjort av bonden og jegeren Hans Aasen, men han fikk ingen andel i bergverket, der Lorentz Lossius ble den første direktør og driftsleder. Anders Olsen Bruse var en formuende mann, og det var han som i første rekke finansierte det nye kobberverket.

Uheldigvis ble det ikke i tide søkt om de nødvendige privilegiene for kopperverket. I København hadde Christian 4.s kammertjener Joachim Irgens (Jürgens) fått høre om kopperverket på Røros. Ettersom han ifølge Peder Hiort ”…fandt særdeles Smag i Bergværker…”, bestemte han seg fort for å prøve å bli medeier i dette nye foretaket. Etter forskjellige manøvrer, ble privilegiene utstedt til Joachim Irgens, og i 1650 sto han som eier av 45/60 av Røros Kobberverk. En vesentlig grunn til at han lyktes, var nok at kongen hadde lånt store summer av kammertjeneren i forbindelse med krigføring. Dessuten ble det antagelig oppgitt at det skulle startes et nytt verk.

Grunnleggerne følte seg naturlig nok urettferdig behandlet, og lange stridigheter fulgte. Men Joachim Irgens fikk beholde sitt eierskap. Lossius ble oppsagt som leder og flytta tilbake til Kvikne, der han døde i 1654. Som ny direktør fikk Joachim Irgens ansatt sin bror, Johannes. Han var dr.med. og hadde ingen erfaring med bergverksdrift.

Forholdene i åra framover var preget av uro og vanskeligheter med ledelsen ved kopperverket. Dette førte bl.a.til arbeideroppstand. I tillegg kom det til krig med Sverige, og svenskene brente bergstaden både i 1678 og –79. Til slutt måtte Den Bragnæsiske Commission ordne opp, og det var først og fremst gjeldsforholda etter Irgens som som var innviklete. Fra 1685 ble det bestemt at verket skulle deles i 180 parter a 1000 rdl., mot før 60 parter a 3000 rdl. Utover 1700-tallet kom det til å bli trøndere som ble de største eierne med navn som Thomas og Lorentz Angell, Johan Mangelsen, Helmer Meincke m.fl. I 1762 bestemte partisipantskapet at ledelsen skulle overdras til en overdireksjon i Trondheim. I 1763 kom det nye instrukser for verkets funksjonærer etter ordre av berghauptmannen.

Etter problemer med kassamangel på grunn av underslag, ble det fra 1790 bestemt å opprette en kassakommisjon. Direktøren, bergskriveren og hytteskriveren skulle ha hver sin nøkkel til verkets kasse, og alle måtte være tilstede når noe skulle tas ut eller settes inn.

På grunn av store vanskeligheter med drifta i begynnelsen av 1800-tallet, ble det ved kongelig resolusjon oppnevnt en kommisjon i 1816. Den skulle prøve å få orden på forholdene. Innstillingen dannet grunnlaget for Rørosloven av 1818. Den opprettholdt prinsippet om privilegier, og hadde en mengde bestemmelser om å tilgodese både statens og partisipantenes interesser, og ivareta arbeidernes forhold. Det var avsnitt om gruvedrifta, om smeltehytta og smelteprosessen, om skogvesenet, verkets økonomi, lønninger, og om handelen på Røros.

I 1888 ble direktørstillingen tatt bort, og Centralkommisjonen tok over den daglige ledelsen. Imidlertid viste denne ordningen seg å ikke fungere tilfredsstillende. I 1895 ble derfor ledelsen igjen overført til en enkelt person.

Storstreiken i 1901 førte til at det igjen ble nødvendig å se på verkets tilstand, og en kommisjon ble nedsatt. Konklusjonen den kom med, gikk ut på at Røros-loven snarest burde oppheves, og kopperverket gå over til aksjeselskap. I mellomtiden kunne drifta foregå uten utvidelser eller nyanskaffelser. Opphevelsen av Røros-loven skjedde i 1908 , og den alminnelige bergverksloven ble gjort gjeldende for Røros. Partisipantskapet ble fra nyttår 1910 omdannet til aksjeselskap.

Etter første verdenskrig (1914-1918), hadde kopperverket store driftsvanskeligheter, og det ble stor arbeidsledighet på grunn av oppsigelser. Den vanskelige situasjonen, både i 1920- og 1930-åra, førte i 1936 til en ny omorganisering av Røros Kobberverk. Nå ble det et nytt aksjeselskap som var basert på at staten sammen med et lokalt konsern skulle overta aksjemajoriteten, samtidig som administrasjonen skulle samles på Røros. Representantskapet ble opphevet, og selskapet skulle ledes av et styre. Aksjeloven av 1972 førte til forandring i styresammensetninga, med innføring av ansattes representasjon i styret.

Til tross for gode driftsresultater først på 1970-tallet, førte synkende priser på kopper og sink til at drifta ble nedlagt i 1977.

Kilder:
Dahle, H.: Røros Kobberværk 1644-1894, Trondheim 1894
Nissen, Gunnar Brun: Røros Kobberverk 1644-1974, Trondheim 1972
Øisang, Ole: Røros Kobberverks historie, Rørosboka bind 2, Trondheim 1942

 

 Litteratur om organisering og eierskap 


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.